Historiske feil

Det å drive med krig er vanskelig av mange årsaker. Det er mye som kan gå feil, og det er mye som også avhenger at det går riktig om man først er i krig. Det å være forberedt til en god nok grad er en av de viktigste aspektene, så unngår man en slik situasjon Norge befant seg i rett før vi ble invadert av Tyskland i 1940. Det er jo litt rart å tenke på at mens verden var i krig, så var Norge helt uforberedt på at de kunne bli dratt inn i det. Spesielt når en vet at Storbritannia var veldig nære ved å invadere oss de også, for å hindre tyskerne i å gjøre det. Slike tabber koster dyrt og det hadde store konsekvenser for oss som et land i de fem årene vi var under okkupasjon! Selv om dette kanskje ikke kan kalles for en tabbe i kampens hete, var det uansett en stor feil å forvente at nøytraliteten ville bli respektert i en slik situasjon verden var i. Vi får håpe dagens regjering tar det litt mer alvorlig.

Norge er heldigvis (eller uheldigvis?) ikke det eneste landet i verden som har gjort feil som har kostet dyrt. Det å være totalt uforberedt på krig er en ting, men det å tape en krig når du har den største hæren og de største fordelen er en helt annen igjen. Et eksempel er i 636 da en hær på 40 000 muslimske arabere invaderte de bysantinske riket. De ble møtt av en hær på 100 000 menn under Vahan. Han hadde en nestkommanderende under navn Trithyrius som var kjent for å hige etter makten. De stolte ikke på hverandre, rett og slett, så ingen av de turte å angripe araberne i frykt for å bli angrepet av sine egne. Dette varte i flere dager før de til slutt ble angrepet av de invaderende styrkene helt til de ble totalt utslettet. En fordel på 60 000 menn er ikke verdens enkleste ting å kaste bort, men det klarte altså disse.

En av de mest kjente slagene i historien skjedde muligens i 1415 i Agincourt, Frankrike. Da var det en invaderende styrke ledet av den engelske kongen Henry V som beveget seg gjennom nord-Frankrike før de ble møtt av en større hær ledet av Charles d’Albert. Det var ikke det eneste problemet engelskmennene hadde, de måtte også slå leir ute i den kalde høsten. Så det eneste d’Albert behøvde å gjøre var å bare holde sin posisjon og blokkere de fra å manøvrere. Men bare på grunn vaiet sine flagg og sang så ble han fornærmet og befalte styrkene til å gå fremover, over gjørme. Det var ikke en veldig smart ide, med tanke på den tunge rustningen mennene hadde på seg. Det tok de lang tid, og det gjorde de helt utmerkede mål for engelske bueskyttere. Og da franskmennene endelig kom seg frem til å sloss så var de helt utslitte uten noen samhandling. Det hele endte opp med at tusenvis av franskmenn døde, også d’Albert, mens engelskmennene tapte kun et par hundre. Det er jo fascinerende å tenke på, hvor mye slike ting har å si, og hvordan terrenget kan ha drept så mange menn, om enn indirekte.

Det siste vi skal se på er Napoleon. Du vet, han lille franskmannen som nesten erobret hele verden. Han invaderte Russland i 1812 med en styrke på nesten 700 000 menn. Det gikk bra, han kom seg langt inn, og selv om russerne kjempet mens de trakk seg tilbake, så gjorde franskmennene gode steg. Det russerne gjorde dog er at de brant alt på veien tilbake til Moskva, slik at Napoleon ikke kunne ta med seg noe på veien. De ble katastrofalt, fordi da de kom til Moskva hadde de ingenting igjen, og den kalde vinteren hadde kommet. I tillegg ble de angrepet hele tiden, så han trakk seg helt tilbake igjen, og ved å gjøre det, så tapte han hele hæren på grunn av kulde og matmangel!